Hva skal vi med superhelter?

Mens vi venter på å se Peter Parker og hans alter ego slåss mot mørke, indre krefter i Spider-Man 3, tar vi et nærmere blikk på superhelters skiftende rolle i lys av klodens politiske klimaendringer.

80-tallet var superheltenes forrige gullalder, da kioskhyller bugnet av ymse utgivelser fra Marvel Comics og DC Comics. Tiårets politiske klima – med kald krig, Margaret Thatcher og Ronald Reagan – bidro til et ønske om sterke rollemodeller.

Polariseringen av det globale politiske kartet var sterkt preget av forenklede fiendebilder og klare konfliktfronter. I dette klimaet passet heroiske og patriotiske superhelter godt inn.

Mange husker nok også godt en større generell glede her hjemme ved alt fra USA og et langt mindre kritisk konsum av produkter fra amerikansk kulturindustri.

Det kan virke pussig, men i 1984 var det ganske så comme il faut å gå rundt med et amerikansk flagg på jakka. I dag ville du muligens bli sett på som diehard country-fantast om du tydde til den slags meningsytringer i tettbygde strøk.

Fra atombombe til terror
De siste årene har så superheltene dukket opp igjen for alvor. Da først og frem på filmduken, der det med revolusjonene innen dataanimasjon er blitt teknisk mulig å fremstille tegneserienes univers med en viss grad av troverdighet.

Men heltenes comeback kan nok også sees som et symptom på noe annet – noe utenfor filmverdenens tekniske utvikling. Etter 9/11 har vi igjen fått en situasjon hvor polariseringen mellom oss og dem skriver seg inn i både den globale geografien og alskens hverdagssituasjoner.

Og der man på åttitallet hadde trusselen om atombomben hengende over seg, er det i dag frykten for terrorangrep som dominerer. Den potensielle katastrofen, det potensielle angrepet, er igjen en integrert del av vår hverdag, og selv om det ofte kan synes langt borte, er muligheten hele tiden til stede.

Hva slags funksjon har så de fiktive superheltene oppi dette? De har, kunne man si, en organiserende og betryggende oppgave i en komplisert og farlig verden. De fremstår med relativt stabile egenskaper, og har som regel en definert rolle som sannhetssøkere, frihetsforkjempere og forsvarere av rettferdigheten.

Forfatteren og tegnteoretikeren Umberto Eco skrev i sitt essay The Myth of Superman (1972) at superhelten tilsynelatende lever utenfor tiden innenfor et syklisk og uforanderlig fiksjonsunivers.

Supermann eldes ikke, han er alltid forelsket i samme kvinnen og det er de samme skurkene, de samme problemene som dukker opp igjen og igjen, med jevne mellomrom.

Superheltene opptrer gjerne også innenfor et univers hvor ondt og godt er tydelig adskilt og manifestert i bestemte skikkelser eller henvist til bestemte steder. De hører til i fortellinger om hvordan de gode kreftene bekjemper de onde.

Superheltenes historier kan dermed representere våre egne møter med kaotiske krefter i verden, og er uttrykk for vårt ønske om å kontrollere dem.

Helter med dybde
Men tross sin rolle som forsvarere av det stabile og tidløse, er ikke dagens superhelter som før. Vi har fått en ny type avguder der de mest stereotype, eller heroiserende, trekkene er redusert, og superheltene blir i dag fremstilt som langt mer sårbare og kompliserte.

Med Tim Burtons Batman (1989) og Batman Returns (1992) så vi for første gang superhelter med en viss dybde på film. At skuespillere som Michael Keaton og Jack Nicholson var involvert, ble et pluss, mens Anton Fursts gotiske scenografi var visuelt slående og bidro til en mørkere stemning.

En rekke andre forsøkte seg også utover nittitallet med vekslende hell, men verken Captain America (1990), Darkman (1990), Guyver (1991), Rocketeer (1991), Fantomet (1994) eller The Shadow (1994) var nevneverdig suksessrike – verken kunstnerisk eller kommersielt.

Blade (1998) ble av mange tatt i mot som et skritt i riktig retning, men den lå nærmere skrekksjangeren enn superheltfilmen. Det var først rundt år 2000 noen riktig gode superheltfilmer begynte å dukke opp. Spesielt var Bryan Singers X-men (2000) og X2: X-Men United (2003) verdt å merke seg. Sam Raimis Spider-Man-filmer (2002, 2004, 2007) likeså samt Singers Superman Returns (2006) og Christopher Nolans Batman Begins (2005).

Paradoksalt nok kan man si at selve superegenskapene gjorde disse moderne heltene mer menneskelige; Superkreftene bidro til at de ble isolerte fra samfunnet og sine nærmeste samtidig som de var tynget av ansvaret de spesielle evnene påla dem.

2000-tallets superhelter ble dermed både ekstra utsatte og overdrevent sterke utgaver av oss selv. Vi så det for eksempel tydelig i Guillermo del Toros Hellboy (2004), der overmenneskelig styrke kombineres med en så altfor gjenkjennelig, menneskelig svakhet.

Og i den kinoaktuelle Spider-Man 3 – med norgespremiere 4. mai – blir selve superhelten invadert av mørke krefter. Filmen forteller om hans forsøk på å fordrive den onde kraften fra sitt eget indre. (En liknende vri ble for øvrig også benyttet i Superman III (1983).)

Bli din egen superhelt
Det finnes et skred av superheltadaptasjoner – ikke minst av Marvel Comics-skikkelser – rett rundt hjørnet. Selv om sikkert mange av disse vil være banale inntjeningsmaskiner, som The Punisher (2004) og den latterlige Ghost Rider (2007), er tegnene i tiden klare: Superhelter tas mer alvorlig.

De kan i sine beste manifestasjoner brukes som refleksjonsfigurer på linje med karakterer fra den etablerte filmkanon eller litteraturkanon, og de siste åra sett en tilsvarende vending i superhelter på film som den som skjedde på papiret på åttitallet. Det vil si mot en mer realistisk og nyansert fremstilling.

Serier som Frank Millers Batman: The Dark Night Returns (1986) eller Alan Moores og David Gibbons Watchmen (1987), var milepæler i denne sammenhengen. Sistnevnte blir da også lansert som film neste år, med Zack Snyder – som nylig gav oss Frank Miller-adaptasjonen 300 – i registolen.

Filmer som M Night Shyamalans Unbreakable (2000) og Hal Habermans Special (2006) er også interessante i denne sammenhengen, der de undersøker spennet mellom hverdagen og drømmer – mellom fantasier og den du til enhver tid faktisk er.

For det er som bilder på våre fantasier superheltene fungerer best. De er prismer og speil for hva vi vil være – både som enkeltindivider og grupper.

Og dersom vi virkelig tar ansvar for våre dypeste drømmer og viktigste evner – det være seg på det personlige eller det storpolitiske plan. Ja, da blir vi kanskje våre egne superhelter?

[TEKST] KJETIL RØED

Kilde: magasinet Film & Kino