Lyd i kinosalen

Alle bildene og all lyden på en film er nøye planlagt for å gi kinogjengeren en tilsiktet opplevelse. På lydsiden finnes det bl.a. en felles referanse for lydnivå, slik at filmskaperne på forhånd kan vite hvilket lydnivå de ulike scenene vil ha i kinosalen. Kinoen oppgave er å gjengi både bilde og lyd nøytralt, slik filmskaperne har skapt sitt verk. En forutsetning er selvfølgelig at kinoen har et lydanlegg og en akustikk som er i stand til å gjengi lyden slik den er laget. Et dårlig lydanlegg vil forvrenge lyden, og denne forvrengningen kan være ubehagelig.

Relaterte lenker:

Dolby Laboratories, Inc.

Welcome to Lucasfilm THX

DTS

Welcome to SMPTE

KKL

Man skal høre hva som blir sagt
Hvis du ser en person i nærbilde, og vedkommende snakker normalt, vil du lett kunne avgjøre om lydnivået er riktig. Om du synes skuespilleren skriker i stedet for å snakke, kan det hende kinoen kjører lyden på et for høyt nivå. Hvis du har normal hørsel, og har problemer med å oppfatte hva som blir sagt, kan det hende kinoen kjører med for lavt nivå.
På norske filmer må kinoen kjøre med et nivå slik at alle i salen kan høre hva som blir sagt. På utenlandske filmer er tekstingen en hjelp til å oppfatte ordene, og noen synes derfor lyden kan skrues ned....publikum kan jo lese seg til hva som blir sagt.
Men for at de som vil lytte til dialogen skal oppfatte det som blir sagt i filmen, må kinoen sette nivået slik filmskaperen har bestemt.

Endret lydnivå betyr endret lydbilde
Når lyden skrues opp eller ned med volumkontrollen, endres ikke bare nivået på lydeffektene, men også hele lydbildet. Mange av de svake lydene kan forsvinne, og balansen i lydbildet endres. Skrues nivået ned, vil det høres ut som om bassen blir skrudd mye mer ned enn for eksempel taleområdet. Du vil følgelig høre en annen lyd enn forutsatt.

Lydnivået er viktig for engasjementet i filmen
I mange filmer forekommer det scener der lyden skal være påtrengende og ubehagelig. De følelsene som lyden setter i sving, er viktige virkemidler for at tilskueren skal engasjere seg i filmen. Blir nivået for lavt, skapes en distanse til handlingen, og du blir en utenforstående betrakter til det som skjer på lerretet. Skrues lyden ned, gjøres altså et stort inngrep i filmens utrykk.

Det er et av kinoens største fortrinn at du kan se filmen med den bildekomposisjonen og det lydbildet som filmskaperne møysommelig har skapt. Det er bare på kino du kan oppleve en film på denne måten.

Det er forskjell på lydnivået fra film til film. Den norske familiefilmen Jakten på nyresteinen (1996) hadde mye lyd, mens barnefilmen Maja Steinansikt (1997) hadde mer moderat lydbruk. Dette er subjektive opplevelser. Begge filmene er innspilt i Dolby Digital lydformat, men til tross for den tilsynelatende forskjellen, er det slett ikke sikkert at de sterkeste lydene på ..nyresteinen var sterkere enn i sterkeste lydene på Maja...
Det er nemlig ikke lyden fra ett enkelt skudd, eller et smell i en dør som gjør at publikum klager på lydnivået. Korte kraftige lyder kan være overraskende, men sjelden plagsomme, og de nå aldri opp i et nivå som er skadelig eller overskrider smertegrensen.
Folk som overværer en rockekonsert i flere timer kan oppleve en midlertidig svekkelse av hørselen, mens den som bare hører noen minutter av samme konsert ikke vil merke noe tilsvarende ubehag. Tiden man utsettes for det høye lydtrykket er altså en viktig faktor for lydopplevelsen. I industrien har man lenge arbeidet med måling av støy over tid for å angi grenser for hva som er forsvarlig på en arbeidsplass.
Det er intet som tyder på at selv de filmene med mest lyd er i nærheten av et skadelig lydnivå - ikke engang om du går på kino hver eneste dag.
På tross av alt dette, er det en utbredt oppfatning at det er for mye lyd på film. Noe må gjøres for å bedre situasjonen, men hva?

Å skru ned nivået på kino er, som tidligere beskrevet, et inngrep i filmens kunstneriske uttrykk. og dermed lite ønskelig. Det er dessuten ikke riktig overfor alle dem som vil høre den riktige lyden. Det er bare filmskaperne som til sist kan løse problemene.

En metode som er forsøkt i Europa, er å stille krav til hvor kraftig man får lov til å spille inn lyden. Siden det ikke enkeltlydene som skaper problemene, vil en slik metode bare bety at man begrenser filmskapernes muligheter for kreativ lydbruk, og det er ikke målet.

Det er tatt initiativ til å finne en målemetode som gjenspeiler den måten mennesker opplever den sterke filmlyden på. Med en slik målemetode er det lettere å komme i dialog med de store studioene i Hollywood og alle andre studioer rundt om i verde. Forhåpentligvis kan bransjen bli enige om at hvis filmskaperne holder seg innenfor visse begrensninger, så vil kinoene gjengi lyden uten å skru ned volumet, og alle kan bli fornøyde.

I mellomtiden må kinoene forsøke å balansere mellom det å gjengi lyden slik filmskaperne har ment, og det som er behagelig lydnivå for publikum. Av og til kan det kanskje bli litt ubehagelig for noen, men nå vet du kanskje litt mer om hvorfor det er slik.

Teksten er skrevet av overingeniør i kinoteknikk, Rolv Gjestland, brosjyre utgitt av KKL, august 1997.

Målingene av lydtrykket (P) foretas
over en viss tid (T) etter formelen: